Betent

Jeg har akkurat spist to skiver med kjøttpålegg, majones og tomat, et måltid jeg må si smakte helt usannsynlig godt. I dag var det faktisk sånn at jeg ikke var så veldig sulten da jeg var ferdig med koloskopien, så jeg endte ikke opp på Burger King før halvtimen var gått – slik jeg så for meg da jeg var på det mest sultne i går …

Så til denne undersøkelsen. Jeg fikk som vanlig spørsmål om jeg ville ha beroligende midler. Noe jeg alltid sier ja til. Med en tarm som ikke er til å stole på, tar jeg ingen sjanser. Jeg husker en gang jeg hadde koloskopi uten noen form for bedøvelse – og tarmen var betent…. Jeg gråt av smerte! Dere kan jo tenke dere om dere har et åpent sår på armen, det er ikke godt hvis du dulter borti der hele tida…

Det viser seg at hele tarmen min fremdeles er betent. Så da er nok vurderinga om at Entyvio ikke har effekt riktig. Det er bare å krysse fingra og håpe at Simponi slår til med en gang – tenk om mirakelet skulle skje?? 😀

Jeg fikk noen spørsmål i går, tenkte svare på det. Men husk at jeg ikke er en lege eller helsepersonell, jeg kan bare svare for meg selv og med bakgrunn i mine erfaringer.

Hvor plaget er jeg nå? Ganske plaget. Har ofte luftsmerter, enda oftere oppblåst mage. Må på do mellom 5 og 10 ganger i døgnet, men når jeg først må på do, må jeg på do. Da er det snakk om sekunder. Det er både smertefullt, og ikke minst kjedelig hvis jeg ikke rekker toalettet.

Når det gjelder utviklinga mi fra jeg begynte på Entyvio til nå, så har det gått sakte. Jeg begynte i november 2014. Da var jeg på mitt aller sykeste, og legen omtalte tarmen min som “ei blødende vrengt kjøttpølse”. Så Entyvio hjalp meg til å komme over kneika. Men jeg har ikke vært helt bra siden, altså. Bare hatt enkelte gode dager, sovet bedre om natta og gått ned fra 30 gr på do til rundt 10 nå. Dessuten har vekta stabilisert seg, og blodprøver viser at jeg tar opp næring og vitaminer som jeg skal. Fecaltestene mine derimot, er skyhøye og langt fra normale nivåer.

Så var det spørsmålet om mat. Jeg vet at mange lurer på dette, og prøver seg fram. Det gjør jeg også. Rå hvitløk er ikke bra for meg. Pepsi Max  og Cola light får meg til å løpe på do med en gang. En spesiell type smågodt reagerer jeg også på, jeg tror det er noen e-stoffer som ikke er bra. Noen mener man kan spise seg frisk. Det tror ikke jeg. Alle legene jeg har snakket med, sier at mat ikke er årsak til sykdommen, og dermed ikke noe som kan helbredende. Men det er klart at man kan gjøre hverdagen lettere om man unngår ting man vet man blir dårlig av. Sånn er det jo med friske mennesker også. Jeg har forsøkt å faste. Det anbefaler jeg ikke, for på et tidspunkt må man jo spise igjen. Og da blir det mye verre. Jeg har også snakket med folk som har blitt bedre av å kutte sukker, og faktisk fisk! Man er jo oppvokst til å tenke at fisk er sunt, men jeg får skikkelig vondt i magen av kveite, blant annet.

Sånn! To innlegg på to dager! Ikke verst, hæ? 🙂

 

Prøver igjen

I dag er det faste – og tømmedag. Ingen mat. Masse drikke. Og to doser med noe skummelt middel som setter fart på magen.

For i morgen er det koloskopi. Jeg kan ikke klage, det er over halvannet år siden sist jeg måtte igjennom dette her, så det er ikke så ofte jeg ikke får spist. Og jeg gjorde jo det frivillig i vinter – men det er rart hvor stor forskjell følelsen er når man blir tvunget til det kontra når man gjør det sjøl.

Årsaken er at jeg har byttet lege siden sist – og da må han finne ut hva han har å forholde seg til i skrotten min. Gode, gamle Røseth er sykemeldt og vil være det fram til han blir pensjonist. Dessverre. Men jeg har møtt den nye legen, og har et veldig godt inntrykk så langt.

Han slo veldig kjapt fast at jeg ikke hadde god nok virkning av Entyvio. Funker helt fint – men jeg er jo langt ifra normal. Så i begynnelsen av mai fikk jeg min siste dose av det. Nå er det medisinbytte, og dermed ny undersøkelse i morgen. Har begynt på Methotrexat, en svak cellegiftmedisin som jeg skal gå på i et halvt år. Håpet er at den skal sørge for at jeg ikke danner antistoffer når jeg starter på Simponi – en anna type biologisk medisin. Med den slipper jeg å dra inn på sykehuset hver gang det er medsinieringsdag, og det er litt deilig. Men å sette sprøyter på seg selv er og blir en rar følelse.. Så det er mye nytt her nå… Men går inn i det med stor tro på at det skal gjøre livet mitt litt lettere.

Nå er jeg sulten. 20 timer til neste måltid…

Mållaus

Tenkte gi dere en liten og kjapp oppsummering på det som har vært min vinter! For det har vært en særdeles innholdsrik og aktiv start på året. I februar var det Lahti-VM, et mesterskap som jeg tenker tilbake på som et eventyr nå. Det gikk så fort og føles så fjernt nå – men jeg tenker at jeg var utrolig heldig som fikk være tilstede under de store begivenhetene. Høydepunktet? Herrestafetten som Norge vant – det var helt ulidelig spennende!

Tre dager hjemme på Fornebu hadde jeg tid til, før jeg dro videre og nordover. Til Finnmarksløpet, som jeg elsker å jobbe med. Det ble ingen skuffelse i år heller – jeg hadde ei uke der oppe som rett og slett ga meg energi og gode opplevelser.

Jeg fløy hjem fra Alta søndag kveld – mandag morgen dro jeg videre til London for å følge herrelandslaget i fotball. Det var faktisk veldig oppløftende. Etter en periode der alle involverte var negative, energitomme og rett og slett litt sure – kom vi på samling med nytt håp. Lars Lagerbäck virker å være en utrolig sympatisk og oppegående fyr, så man kunne merke en ny giv. Men det holdt ikke til seier mot Nord-Irland, likevel. Jeg har sagt at det er skikkelig morsomt å jobbe med landslaget – helt til det er kamp… 🙂

Men så, så var det duket for tre uker avspasering. Den første uka tok jeg sammen med Karoline på Gran Canaria. Vi skulle på husmorferie, for å slappe mest mulig av.  Men Karoline er av den spreke typen. Og jeg er av typen som elsker å bli utfordra. Så det endte med en liten fitcamp der nede istedet – noe som innebar lange sykkelturer, trening i styrkerom, tidlige kvelder, masse god mat og vin i glasset hver kveld. Og det var helt perfekt 🙂

Så var det påskeferie. Og det ble jo prikken over i-en. Nord-Norge i fint vær er faktisk helt uslåelig. Og denne påska var det faen meg fint vær hele tida. Det er så flaks, det, at jeg nesten ikke får uttrykt det godt nok 🙂

Friskuspåske! Med hyttetur, scootertur, flere skiturer, gåtur, appelsin, sjokolade (smash er skikkelig bra erstatning for kvikk-lunsj) solo, pølser (hver dag) og god mat. Tror jeg spiste lammelår tre dager. Elsker mammas lammelår ❤

Og så gjorde jeg det helt store på Påskeaften. For første gang i livet gikk jeg på topptur. Jeg har hatt lyst til å gå på Laslettinden i flere år. For det er en veldig populær og lett tilgjengelig tur, og jeg har sett bilder derfra som jeg har tenkt at jeg bare MÅ ha selv også. Men jeg har jo ikke akkurat vært i form til noen skitur – og i alle fall ikke en topptur. Så nå tenkte jeg at tiden var inne og at dette skulle lykkes.

Jeg kom meg opp – og det skuffa ikke. Det var så nydelig der oppe at jeg veksla mellom å banne og å være på gråten.

topptur
På toppen av Laslettinden, med utsikt over Kvænangen. Burfjord er helt til venstre i bildet. Legg merke til brillene – briller med fart kjøpt foran sykketurene på Gran Canaria. Og så kan dere jo se litt på sveisen.  Så er helgelatteren berga, lissom 😉 (det var vindstille der oppe…) 

Men, det er jo alltid et men. Noen timer etter at jeg kom ned, sa det stopp i kroppen. Og siden har jeg vært mer eller mindre sengeliggende med en stemme som ikke kan brukes til noe. Skulle vært på jobb, men det var bare å glemme. Så det er altså prisen å betale for å være påskefriskus… 🙂

For å ta en oppdatering på den generelle helsa mi, så sier jo aktivitetsnivået at jeg ikke er spesielt plaga av UC’en for tida. Og fram til denne influensaen kom, har jeg følt meg kjempebra. Ikke så mye smerter, minimalt med blødninger og lite akuttbehov. Men denne uka har det vært smerter, blod og løping med jevne mellomrom. Håper det har utelukkende med influensa å gjøre – er det noen av dere som har opplevd at UC blusser opp som følge av annen sykdom?

Fecalprøvene mine er forøvrig veldig dårlige, og har vært det gjennom vinteren. Så rart – når jeg har følt meg så bra.

Det er ikke helt til å bli klok på 🙂 Først av alt skal jeg få stemmen tilbake. Kanskje det var det som skulle til for at jeg endelig skulle skrive her igjen? At siden jeg har har vært tvungen til stillhet denne uka, så måtte jeg få ut NOE et sted? 🙂

Ha en finfin helg!

Dag 3

Etter en ganske urolig natt, var det faktisk godt å starte dagen klokken 07 torsdag morgen. Jeg følte meg ganske pigg, ikke noe vondt i hodet eller følelse av sult. Så jeg bestemte meg for å gønne på (som de sier i Farmen 🙂 ) og faste videre.

Tok en kopp kraft til frokost og kom meg av gårde til Sjusjøen. Der var det nemlig pressedag i forkant av VM på ski, og vi var der for å gjøre intervjuer med alle utøverne foran mesterskapet. I bilen på vei oppover hadde jeg noen magesmerter, men det var ikke skikkelig plagsomt. Men det ble plagsomt da vi kom opp på hytta hvor pressetreffet var, for der hadde de akkurat kokt kaffe, og dere som er glad i kaffe kjenner nok til følelsen av nytrakta kaffe. Og det lukter ekstra godt når man er på fjellet 😉 I tillegg satte de fram deilige smørbrød, masse frisk frukt, smoothies og makroner ❤ Det så helt fantastisk ut. Jeg måtte bare unngå å se på dem, og drikke den medbragte gulrotjuicen jeg hadde med meg… Var så fjern at jeg til og med glemte ta bilde av herligheta for å vise dere.

Faktisk fikk jeg noen perioder med veldig magesmerter, og mye luft, så jeg måtte på do altfor mange ganger i løpet av dagen. Usikker på hvorfor jeg fikk det, for det var jo ingenting sånt på dag 2.

Vi kjørte ikke tilbake til Oslo før over 17.00, så det ble en lang dag. Følelsen var egentlig at det gikk helt fint. Men det var ikke noe futt over meg. Jeg hadde fremdeles periodiske magesmerter, vekta var uendra fra dag 1, og jeg hadde skikkelig, skikkelig, skikkelig lyst på fiskekaker. Det eneste jeg følte etter tre dager uten mat, var tristhet for at jeg ikke fikk spist som jeg ville og en litt ekkel tomhet.

Så da jeg kom tilbake til Oslo, bestemte jeg meg for at jeg ikke orker faste lenger. Haha. Tre dager får være nok. Det kan tenkes at det kreves flere dager for å få tilstrekkelig tarmhvile, men hvis jeg skal holde ut lenger må jeg ha fri. Fiskekakene smakte fortreffelig. Og i dag har jeg vært på sykehuset for å få medisin.Sykepleieren som behandler meg synes ikke det er noe rart at jeg prøver å finne løsninger som kan gjøre meg frisk, så jeg trengte ikke føle meg dum så veldig lenge 😉

Nå skal jeg ta helg, kose meg med god mat og litt godteri, før det er flere forberedelser til ski-VM neste uke. Kanskje jeg deler det med dere 😉

 

God helg!

Dag 2

Dette var tøffere enn jeg trodde 🙂 Det innrømmer jeg lett.

Som UC-rammet har jeg vært på koloskopi flere ganger, og sånn sett vet jeg jo hvordan det er å ikke spise i et døgn. Før undersøkelsene av tarmen må den tømmes, og det gjøres ved faste, og at man tar et middel for å få alt ut.

Sist jeg gjorde det var seinhøsten for et drøyt år siden, så det er heldigvis en stund siden. Jeg husker det som veldig ubehagelig, og at jeg måtte masse på toalettet det knappe døgnet før undersøkelsen.

Nå, når jeg har frivillig faste, er det ikke sånn. Magen er veldig rolig, og jeg har vært på do en gang de siste to dagene. Og det er en rimelig fantastisk følelse, for å si det sånn 😉

MEN, det er jo ikke en tur i parken heller. Det første døgnet gikk egentlig problemfritt. Men i ettermiddag har jeg vært utrolig sliten, trøtt og slapp, og kjenner at jeg ikke er i god form. Heldigvis har jeg kunnet slappe av hjemme, og jeg har ikke hatt noen hektisk dag på jobb, så det har gått greit. Men i morgen skal jeg på en utflukt på jobb, og da kan jeg ikke være så slapp som jeg er nå.

Jeg har jo lest om dette før jeg starta, så jeg tar ingen sjanser. Hvis jeg kjenner at formen ikke er fin i morgen når jeg står opp, så tar jeg meg et par brødskiver som vanlig. Men jeg satser på at jeg ikke må gi meg nå, når jeg først har holdt ut i to dager 🙂

Har forøvrig utvida sortimentet litt, så jeg kan drikke mer enn kraft. Grønnsaksjuice må også være lov. Kravet er at det er flytende, at det ikke er sukker i – og så har jeg droppet kaffe helt.

Snakkes!

Dag 1

Nå er jeg i gang, dere! Den første dagen med kun flytende føde. Så langt går det jo bra, haha, men det blir nok heftigere.

Siden jeg hadde en treningsavtale i dag tidlig, spiste jeg frokost som vanlig. Jeg trener ikke tøff styrketrening uten å ha litt mat i kroppen, det har jeg prøvd tidligere og det går rett og slett ikke. Og jeg kunne jo ikke droppe økta 😉

kraft
Kraft-kos(t) 🙂

De siste timene har jeg bare dusja, lagt meg på sofaen, drukket vann og kraft, samt sett på Farmen fra i går. Jeg er helt hekta, men siden jeg selv var på jobb i går kveld var det umulig å få sett det. Jeg må bare si at jeg synes de som er med der er så skjønne folk, hun Linni ler jeg veldig av – og Petter Pilgaard viser seg som en veldig fin fyr! Men favoritten er Lothepus. I tillegg til å være en fantastisk fascinerende karakter, har han helt nydelig dialekt også 🙂

Nå er det bare om å gjøre å spare krefter og lade opp til kveldsvakt i kveld. Haha, jeg advarte han jeg skal jobbe sammen med i går, så han er nok spent på om jeg muligens har litt kortere lunte enn vanlig, men jeg får prøve å oppføre meg skikkelig 🙂

Ny oppdatering i morgen!

Skjerpings

Her om dagen kom det en epost, hvor det sto at domenet carinaolset.com blir fornyet – og at 30 dollar ble trukket fra kortet mitt ved månedsskiftet. Så tenkte jeg, at når jeg først har betalt for det, så får jeg rett og slett ta rev i seilene og begynne å levere på denne siden igjen 🙂

Årsaken til at jeg ikke har skrevet så mye de siste månedene er sammensatte. Det har vært mye, liksom. Men mest av alt – jeg føler at jeg ikke har så frøktelig mye å melde om. Jeg vet jo at de aller fleste som er innom her lurer på noe som har med sykdommen min å gjøre. Og det er ikke det at sykdommen ikke er der ennå – men jeg føler ikke at det skjer noe.

 

Jeg er i fin form. Har energi til å trene. Energi til å gå på byen. Energi til å jobbe fullt. Og da mener jeg fullt, når jeg først er på jobb. Tour de Ski var en prøvelse. Men det gikk bra fordi jeg alltid legger meg tidlig, og tar restitusjon på alvor. (Jeg snakker som en toppidrettsutøver, ja… 🙂 ) Men jeg har også dårlige dager. Jeg kan bli så fryktelig sliten. Sliten av å ha så vondt. Hvor smertene er så jævlige at jeg enten sitter i fosterstilling på toalettet – eller ligger i samme positur i senga eller på gulvet. Når man kaldsvetter av smerter er det vondt! Jeg har hatt et par dårlige netter hvor jeg har vært våken hver halvtime – men enda flere netter uten å være oppe i det hele tatt. Av og til skal jeg gjøre noen utfordrende ting, slik at jeg ikke tør annet enn å ta på meg bleie før jeg drar. Noen ganger må jeg spurte for å rekke toalettet, av og til rekker jeg det ikke, og noen ganger er kroppen bortimot normal.

Sånn har det vært, mer eller mindre, siden i sommer. Jeg har det jo bra, så klager ikke.

Men siden jeg nå har vært stabil er en så lang periode, tenker jeg å begi meg ut på et lite prosjekt. Mange snakker om at maten man spiser kan være med på å lege tarmen, eller gjøre livet verre. Flere nettsider jeg har vært innom forteller om endra kosthold som nøkkel til sunnhet. Det er steinalderdiett, vegetarmat, lavkarbo, og mye mer. Jeg innser at jeg ikke klarer å legge om kostholdet så voldsomt, det er altfor mye reiser og kveldsvakt til at jeg klarer å planlegge og gjennomføre en paleo-diett. MEN. Jeg har blitt inspirert!

Så fra og med i morgen, skal jeg kraftfaste. Det vil si at jeg skal leve på kraft som jeg har kokt selv. I tillegg til å drikke litervis med vann. Jeg skal prøve å holde ut ei uke. Jeg kommer til å bli så sulten! Men det er verdt et forsøk. Sist gang jeg prøvde noe lignende, skulle jeg spise grønnsakssuppe i ei uke. Haha. Det varte i fire dager, så trodde jeg at jeg kom til å dø, og spiste seks knekkebrød med leverpostei på rappen.

Men det var da, nå er nå. Og mens jeg slutter å spise, så skal jeg skrive om det her. For da har jeg nok mye å melde 🙂

Fin mandag!

Avslappende massasje?

I adventskalenderen til Jan Fredrik gjemte det seg her om dagen en date på et massasjested midt i Oslo sentrum. Et sted som er så avslappende at jeg kjenner spenningene slippe taket bare jeg tenker på inngangspartiet. Men som UC-rammet er det ikke bare snakk om avslapping når man skal på massasje.

I dag var det tid for litt pleie. Vi hadde et rom for to, og vi lå en meter fra hverandre. Jan Fredrik hadde vestlig massasje type hard, jeg hadde oljemassasje type soft. Jeg er egentlig ikke så glad i å bli massert, jeg synes det er vondt, men litt lett gnikking har jeg ingenting imot. (Hvis det er lov å si,da🙊)

Jeg bruker ofte mye krefter på å visualisere hva som venter meg når jeg skal på slike utflukter. Jeg hadde vært på dette aktuelle stedet tidligere, så jeg vet rutinene. Jeg vet hvor toalettene er. Og jeg har opplevd at jeg blir møtt med forståelse når jeg sier at press på magen ikke er ønskelig. Null stress.

Men når man ligger der, på et tomannsrom, og man bare kjenner varmen fra massasjebenken spre seg i hver eneste del av den frosne, stressa førjulskroppen, så løper jo tankene løpsk. Selv om den “beroligende” “musikken” med bølgeskvulp og måkeskrik gjør sitt aller beste for å få tankene mine til å fly avsted til et avslappende sted.

De siste månedene har jeg hatt flere timer; både fire, fem og seks sammenhengende timer, hvor jeg ikke har måttet løpe på do. Helt normal, rolig og stabil mage. Men jeg vet jo at når det først melder seg, så kan det stå om sekunder. Og jeg kan aldri vite når det melder seg. Jeg vet at det kommer, men ikke når.

Hva var det jeg kjente i magen? Var det den karakteristiske smerten som alltid er et forvarsel på at det er snakk om en tidsmargin på 8 sekunder? Var det en av disse små rumlingene, som bare smerter i tre sekunder før det gir seg? Var det rett og slett bare noe jeg innbilte meg? Hva kjente jeg der? Neida, jeg må ikke på do, slapp av nå, sa jeg til meg selv. 10 sekunder med fokus på gnålet fra høytalerne. Så er det igang igjen. F0r hva skjer hvis behandleren min ikke skjønner at jeg har 7 sekunder fra jeg sier ifra, til jeg må være på toalettet, og at jeg derfor MÅ løpe uten å ta på meg slåbroken først? Hva kommer hun til å tenke om meg? Skal jeg bare be om å få gå på do nå, så er jeg føre var? Men jeg må jo ikke på do nå. Jeg blir liggende. Men tankene slipper ikke taket.

For det er en ting til å forholde seg til. Dette stedet er en oase. I ordets rette forstand. Det er laget små bekker og stier inne i lokalet, og det er mørkt. Veldig mørkt. Så hva hvis jeg ikke rekker toalettet? Skal jeg bare la det stå til og sette meg ned i bekken? Eller skal jeg bli stående og late som ingenting? Kaster de meg ut da og svartelister meg for resten av livet? Anmelder de meg? Er det straffbart å ikke klare å holde seg? Kan jeg ta tak i en søppelbøtte?

Dette bruker jeg energi på, mens muskelknutene i skuldra og nakken gir det de kan av motstand, og plutselig har seksti minutter gått.

Kroppen har fått pleie. Jeg måtte ikke på do. Men i hodet er jeg helt ferdig etter å ha tenkt og vurdert gjennom en time.

Jan Fredrik har vært så langt uti behageligheten at han har blitt enda dypere i stemmen. Jeg tar på meg slåbroken og går på toalettet. Selvsagt viser det seg at jeg ikke hadde noe der å gjøre.

🙂

31.oktober

Hvor skal jeg begynne? Det er dager og uker siden jeg sist var innom her. Det er jo ikke blogger jeg først og fremst er. Det har vært en hobby jeg har drevet med innimellom, når jeg har vært mye hjemme og forhindret til å gjøre de vanlige tingene jeg driver med. Og der andre bloggere deler absolutt alt, er jeg heldigvis i den posisjonen at jeg ikke må fortelle om dramatiske hendelser, nye kjoler eller vesker, vanskelige valg eller problemer i hverdagen for å få lønna inn på kontoen.

Det er sånn med oss som har disse sykdommene som ulcerøs kolitt, at mye av plagene sitter mellom ørene. Sliter du med tankene, sliter du med kroppen. Jeg merka det veldig godt da jeg jobba med å komme over kneika vinteren 2015. De dagene jeg tenkte at sykdommen hadde tatt fra meg livet mitt, da føltes det virkelig sånn også. De dagene jeg ikke orka gå ut og gå tur, gå på kino eller stikke innom den festen, fordi jeg enten var dausliten eller fordi det krevde tiltak som var utmattende, da tenkte jeg at sykdommen begrenset livet mitt og jeg ble skikkelig, skikkelig lei meg. Fremdeles kan jeg kjenne det når jeg for eksempel ser meg i speilet – jeg kan bli trist fordi huden min er plaget og preget, og fordi kroppen ikke er så godt trent som jeg skulle ønsket.

Selv om jeg er tilfreds og har godtatt at jeg har en sykdom som kommer til å følge meg resten av livet, slår bekymringer og negative tanker rundt andre ting fremdeles ut på hvordan magen min oppfører seg. Denne høsten har magen hatt noen særdeles tunge perioder. Jeg jobber med det, men vil ikke skrive om det på bloggen. Det håper jeg dere skjønner. Noen av dere har skrevet til meg og ikke fått svar. Da håper jeg dere har forståelse for at jeg har egne ting jeg jobber med, min egen kamp å kjempe. Husk at jeg ikke er en som jobber i helsevesenet. Jeg kan egentlig ingenting om denne sykdommen, bortsett fra egne erfaringer og kunnskap jeg har funnet fram til selv. Jeg er bare en pasient. Og det er slettes ikke sikkert at det som hjelper meg kan hjelpe deg.

Ser dere SKAM? I forrige sesong kunne vi se at Noora hadde et sitat som dette skrevet på veggen:

Everyone is fighting a battle you know nothing about. Be nice.

Jeg jobber som sagt med det. Og måten jeg gjør det på, er å bare gjøre de tingene som er positivt ladet. Som denne høsten har vært å være på jobb og å reise på tur.

Den siste måneden har jeg vært på flyturer til Molde, Ålesund, Tromsø, Aserbajdsjan, Haugesund, Roma, Trondheim, Bodø og nå sitter jeg på båten til Hammerfest. Har akkurat gjort unna den frykta ruta SK4546 fra Oslo til Alta igjen… Det gikk strålende =)

For det å fly er ikke lenger en ting som er knytta til frykt. Det har gått bra så mange ganger nå, jeg har funnet en oppskrift som gjør at jeg slapper av og er rolig. Bortsett fra, selvsagt, når den normale flyskrekken slår til. Det gjorde den da turbulensen begynte PÅ RULLEBANEN da vi skulle lette fra Trondheim her om dagen.

Jeg håper dere alle har en fin høst. Og at det er flest gode dager! Og at dere koser dere på Halloween-kvelden!  Dere hører nok fra meg =)

fra-mobil-oktober-2016-106
Fra ferien til Roma tidligere i oktober. Jeg og Jan Fredrik leide sykkel i Borghese-parken, anbefales på det sterkeste.