31.oktober

Hvor skal jeg begynne? Det er dager og uker siden jeg sist var innom her. Det er jo ikke blogger jeg først og fremst er. Det har vært en hobby jeg har drevet med innimellom, når jeg har vært mye hjemme og forhindret til å gjøre de vanlige tingene jeg driver med. Og der andre bloggere deler absolutt alt, er jeg heldigvis i den posisjonen at jeg ikke må fortelle om dramatiske hendelser, nye kjoler eller vesker, vanskelige valg eller problemer i hverdagen for å få lønna inn på kontoen.

Det er sånn med oss som har disse sykdommene som ulcerøs kolitt, at mye av plagene sitter mellom ørene. Sliter du med tankene, sliter du med kroppen. Jeg merka det veldig godt da jeg jobba med å komme over kneika vinteren 2015. De dagene jeg tenkte at sykdommen hadde tatt fra meg livet mitt, da føltes det virkelig sånn også. De dagene jeg ikke orka gå ut og gå tur, gå på kino eller stikke innom den festen, fordi jeg enten var dausliten eller fordi det krevde tiltak som var utmattende, da tenkte jeg at sykdommen begrenset livet mitt og jeg ble skikkelig, skikkelig lei meg. Fremdeles kan jeg kjenne det når jeg for eksempel ser meg i speilet – jeg kan bli trist fordi huden min er plaget og preget, og fordi kroppen ikke er så godt trent som jeg skulle ønsket.

Selv om jeg er tilfreds og har godtatt at jeg har en sykdom som kommer til å følge meg resten av livet, slår bekymringer og negative tanker rundt andre ting fremdeles ut på hvordan magen min oppfører seg. Denne høsten har magen hatt noen særdeles tunge perioder. Jeg jobber med det, men vil ikke skrive om det på bloggen. Det håper jeg dere skjønner. Noen av dere har skrevet til meg og ikke fått svar. Da håper jeg dere har forståelse for at jeg har egne ting jeg jobber med, min egen kamp å kjempe. Husk at jeg ikke er en som jobber i helsevesenet. Jeg kan egentlig ingenting om denne sykdommen, bortsett fra egne erfaringer og kunnskap jeg har funnet fram til selv. Jeg er bare en pasient. Og det er slettes ikke sikkert at det som hjelper meg kan hjelpe deg.

Ser dere SKAM? I forrige sesong kunne vi se at Noora hadde et sitat som dette skrevet på veggen:

Everyone is fighting a battle you know nothing about. Be nice.

Jeg jobber som sagt med det. Og måten jeg gjør det på, er å bare gjøre de tingene som er positivt ladet. Som denne høsten har vært å være på jobb og å reise på tur.

Den siste måneden har jeg vært på flyturer til Molde, Ålesund, Tromsø, Aserbajdsjan, Haugesund, Roma, Trondheim, Bodø og nå sitter jeg på båten til Hammerfest. Har akkurat gjort unna den frykta ruta SK4546 fra Oslo til Alta igjen… Det gikk strålende =)

For det å fly er ikke lenger en ting som er knytta til frykt. Det har gått bra så mange ganger nå, jeg har funnet en oppskrift som gjør at jeg slapper av og er rolig. Bortsett fra, selvsagt, når den normale flyskrekken slår til. Det gjorde den da turbulensen begynte PÅ RULLEBANEN da vi skulle lette fra Trondheim her om dagen.

Jeg håper dere alle har en fin høst. Og at det er flest gode dager! Og at dere koser dere på Halloween-kvelden!  Dere hører nok fra meg =)

fra-mobil-oktober-2016-106
Fra ferien til Roma tidligere i oktober. Jeg og Jan Fredrik leide sykkel i Borghese-parken, anbefales på det sterkeste.

Det verste av to onder

I det siste har det vært mye snakk om medisinen Isotretinoin, som stadig flere får for å bli kvitt uren hud og kviser. Blant annet advarer mange mot å bruke dette, se her.

Jeg har hatt uren hud og problemer med store eller små kviser siden ungdommen. Hva årsaken er, er vanskelig å si noe sikkert om. Jeg tror det handler mye om gener og hormoner. Men også ytre faktorer. Da jeg konkurrerte på ski, var det alltid et problem under lua. Dere kan jo tenke dere klimaet under der når man ble svett og sliten… Men jeg har også fått kviser i forbindelse med menstruasjon, eggløsning, når jeg har vært på ferie og spist “fremmed” mat, når jeg bruker solkrem, når jeg har slurva med rensing på morgen og kveld, og hvis jeg har stressa.

Derfor begynte jeg i 2013 med Isotretinoin. Jeg var først hos fastlegen, som henviste meg til en hudlege, og som etter flere blodprøver ga meg resept på denne sterke medisinen. Jeg måtte også inn hver måned for å avlevere blod, slik at de til enhver tid hadde kontroll på eventuelle bivirkninger.

Jeg brukte medisinen i et halvt år, ca fra februar 2013, til høsten 2013. Jeg ble veldig mye bedre i huden, og det føltes fantastisk. Men det var flere bivirkninger: I et halvt år hadde jeg sprukne og tørre lepper. Det hjalp ikke med lypsyl eller noe annet. Det var umulig å lindre. Slimhinnene ble tørre, noe som førte til at jeg hadde vondt i nesa konstant. I tillegg hadde jeg mye hodepine, jeg måtte holde meg unna alkohol (sprit) og ikke minst; Jeg måtte garantere at jeg ikke skulle bli gravid.

Men det aller verste, og dette var jeg ikke klar over før noen år seinere: Det kan ha påvirket sykdommen min, ulcerøs kolitt, som begynte å holde helvete med meg sommeren 2013. Og det har den gjort siden – til tross for at jeg ikke tar Isotretinoin lenger.

Du kan lese mer om antatt sammenheng ved å trykke her.

Hudproblemer er også en vanlig “følgefeil” hos pasienter med UC. Jeg fikk for eksempel utbrudd av knuterosen på leggene for et par år siden, det var skremmende med store blå/røde flekker på begge bein, men heldigvis gikk det over.

Jeg vet hvor hemmende det kan være å ha uren hud. Men jeg vet også hvor hemmende det er å ha ulcerøs kolitt. Så tenk deg om noen ekstra runder før du bruker medisinen, og hva som er det verste av to onder.

 

Ballongen

Burfjord
Dette er Burfjord. Der hvor Burfjordelva renner ut i fjorden. I mine øya blir det ikke vakrere.

De sier høsten har kommet! I så fall: Velkommen skal du være. Jeg er veldig glad i høsten, nemlig. Da er det slutt på ferie – for de fleste – og hverdagene kommer. Og selv om jeg har vært mye syk og eller har hatt mye fri om høsten de siste tre årene – så er det hverdagene jeg takler best. Om høsten er lufta friskere, klarere. Fargene er sterkere. Stearinlysene kan gi en fantastisk følelse innendørs. Og jeg gleder meg til å finne godfølelsen i den nye leiligheta, på kalde høstdager, under ullpleddet på sofaen.

De siste ukene av sommeren har jeg brukt i Sandnes på Blinkfestivalen, i Målselv på Landsskytterstevnet, og i Burfjord på ferie. Hektisk og helt perfekt. Skulle bare ønske jeg kunne vært i Nord-Norge litt lengre, men jeg har vært på sykehuset for medisin i dag, og da måtte jeg bare komme hjem. Og det er jo forsåvidt fint, for jeg har jo i praksis ikke bodd på Fornebu mer enn ei uke, etter at vi tok over i begynnelsen av juli🙂

Kroppen spiller forsåvidt på lag, men i det siste har jeg fått et nytt problem som følge av UC. Magen står nemlig ut som en ballong etter måltider. Jeg har jo søkt og lest om dette på nett, og sett at det er relativt vanlig hos UC-pasienter. Men det må jeg si er en ganske plagsom bivirkning. Jeg forsøker ut forskjellige matvarer som kanskje gjør susen, men håper egentlig at “hevelsen” går ned av seg selv snart😉 Har du gode råd, tar jeg veldig gjerne imot det!

Her er noen av bildene jeg tok mens jeg var hjemme i nord. Jeg skal se på dem når hjemlengselen melder seg. Skjer nok helt sikker i løpet av kvelden🙂

lyset
Det eksploderte på himmelen mens vi var hjemme. Dette lyset, her sett fra jenterommet mitt, var magisk❤

 

Cøliaki? Det trenger ikke være vanskelig

Nå kommer det et aldri så lite hjertesukk. Ikke fordi jeg er spesielt irritert, men fordi jeg kom på hvor vanskelig ting kan gjøres da jeg fikk besøk av ei venninne, og skulle servere vafler, i går.

Det er to år siden jeg sist tok meg ei bolle. Altså, en ordentlig bolle. Laga med skikkelig hvetemel, med masse deilig gluten. Jeg hadde perfeksjonert bolledeigen min. Mine boller var luftige, saftige og jævla gode. Kanelsnurrene, basert på samme oppskrift, var også en vinner. Jeg elsker kanelboller. Jeg får nesten tårer i øynene fordi jeg aldri skal spise det igjen.

For midt under fotball-VM i 2014 ringte de fra sykehuset og sa at jeg hadde fått cøliaki. Det var bare en ting å gjøre, og det var å begynne å spise glutenfritt. Det får gå, tenkte jeg, og kjøpte meg et par bøker med oppskrifter for folk som ikke skal ha i seg gluten.

Det første som slo meg var: Dette er utrolig komplisert! Så mange nye meltyper, så mye greier. Hvor jeg før hadde laga hvit saus eller vafler på gefühlen, så måtte jeg nå kjøpe inn fire forskjellige melsorter for å erstatte den slumpen med hvetemel jeg tidligere hadde brukt. Men nå hadde jeg fått dritt-cøliakien, så jeg måtte jo bare følge ordre. og bestilte noe greier som man ifølge den ene boka måtte ha i kjøkkenet sitt som cøliakiker.

mel
Disse har jeg hatt i skapet i to år. Finfine meltyper – men har man bruk for det?

Det var typer som sorghum-mel, durra-mel, xhantan-mel. Jeg bestilte alt, noe fra lokale sider, andre ting fra USA. Oppskriftene i den ene boka opplevdes som kjemiske prosesser, men jeg fulgte det slavisk. Pannekakene ble gode, de, men jeg vet nå at det ikke er nødvendig med fire forskjellige melsorter for å få gode pannekaker. Fremdeles står det meste av det jeg bestilte uåpna i skapet.

For dette er poenget i mitt lille hjertesukk. Man trenger ikke gjøre ting så jævla vanskelig. Etter at jeg begynte å prøve meg litt fram på egenhånd, har jeg kommet til bruk av to typer mel hjemme hos meg: Finmel og grovmel. Og det er jo egentlig akkurat det samme som vanlige mennesker bruker. Jeg kom på det da jeg skulle lage vafler i går. Da gjorde jeg det nemlig som jeg alltid har gjort; på gefühlen (mamma sitt uttrykk, jeg elsker det =) ) Et par tre egg, en dæsj mel, litt sukker, litt salt, litt kardemomme, smelta smør, melk og havregryn. Tro det eller ei, vaflene ble kjempegode. Og smaker akkurat det samme som glutenfrie varianter. Og samme taktikk har jeg fulgt med hvit saus, pannekaker, kaker, pizzadeig og mange andre ting.

Så mitt råd til dere som får påvist cøliaki, eller til dere som plutselig får noen i familien med cøliaki – ikke gjør det vanskeligere enn det er.

Det som imidlertid ikke går, er å lage den perfekte gjærdeig. Der har jeg faktisk gitt opp. For når du har blitt vant til smaken av skikkelig gode, luftige, saftige boller, så kan ingen glutenfrie varianter måle seg. Det er i alle fall min erfaring – men hvis noen av dere mener dere har smakt noe som faktisk smaker så godt som boller SKAL smake, så si veldig gjerne ifra.

Langrennscomeback

For 20 år siden var jeg en lovende ung skiløper. Jeg hadde vunnet et par-tre skirenn, trente fem-seks ganger i uka, og hadde store planer om å satse på langrennskarriere. Jeg søkte, og startet på skigymnaset i Nordreisa, og hadde en tøff men lærerik tid der på slutten av 90-tallet.

Skikarrieren min ble det aldri noe krutt av, jeg sluttet da kroppen nekta å være med på treningsmengdene som ble krevd. Men jeg har gode minner, livslange vennskap og masse erfaringer å takke den korte skikarrieren for. I tillegg til min udødelige kjærlighet til langrenn og skigåing.

Derfor er det så utrolig gøy å fortelle dere at jeg de kommende månedene skal jobbe masse med langrenn! Jeg har jo vært litt borti det før, i 2008 og 2009 var jeg ofte på verdenscup, og fikk med meg Tour de Ski og VM i Liberec som reporter. Men i 2010 begynte jeg som programleder, og dermed ble det mindre og mindre jobbing med skiløperne. Jeg har hatt det strålende i tiden etterpå, med masse kule jobber, men jeg må innrømme at det er skikkelig gøy å skulle få lov til å fronte langrenssatsinga til NRK første del av denne sesongen🙂 Ida, som vanligvis har jobben, og som selvsagt skal ha den tilbake, er i mammapermisjon, og jeg skal vikariere for henne.

I praksis betyr det at jeg starter med Blink i Sandnes neste uke, Toppidrettsveka i august, for så å være med når sirkuset starter i november. Jeg tar også med med Tour de Ski før jeg gir meg – og det blir så gøy!

Nå fikk jo denne langrennsjobbinga en litt kjedelig start med Johnsrud Sundby-saken i dag, men jeg håper og tror at han er tilbake, sterkere enn noen gang, når han er ferdig med soninga den 11.september. For en utrolig kjedelig sak. Er ikke anna å si om det.

Men uansett: Vi sees med ski på beina snart🙂

ski
Dette var mitt siste skirenn. I Kautokeino. Jeg vant :) 
laget
Jeg er nr to fra høyre. Cecilie helt til høyre, og Siv helt til venstre, var noen av mine beste venner og lagkamerater gjennom skigåinga. Vi hadde det så fint❤ (broren min Håkon er bak meg der også)

Sommerferie

Har dere det fint i sommerferien? Skinner sola på fjellet og fisken biter? Det virker som om de fleste jeg kjenner bruker sommeren til å enten gå på fjelltur, eller dra på båttur. Begge deler er jo utmerket form for ferie, så jeg skjønner det jo =)

Jeg har hatt en uke fri nå etter EM-finalen. Vi har besøkt venner i Tønsberg og i Larvik, i tillegg til at vi har vært på hytta til svigerforeldrene mine. Været har ikke akkurat vært strålende, men det har likevel vært strålende dager. Grilling, tur, avslapping, vin (ja faktisk, og det gikk veldig fint) og mye sosialt samvær.

Selv om kroppen oppførte seg relativt greit under EM, så har ikke formen vært helt som jeg har ønsket. Jeg leverer prøver til sykehuset jevnlig, og siden påske har betennelsesnivåene vært litt for høye. Derfor har jeg vært klar over at ting ikke har vært helt bra, selv om jeg har følt meg kjempefin! Både jeg, legen og gastrosykepleieren skulle ønske det ikke var sånn. I vinter var det gode tall over en lang periode, så at det skulle snu er litt merkelig. Man kan jo si at mye jobbing ikke er gunstig, men jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke er EM-måneden isolert sett som har gjort formen verre. For jeg har ikke hatt mange dårlige dager underveis. Og hadde jeg vært skikkelig redusert, så kan jeg garantere at jeg ikke hadde klart å gjennomføre mesterskapet. Det viktigste for meg har vært å hvile nok mellom øktene, og det har jeg klart. Jeg sover stort sett alle netter uten avbrudd, jeg har ikke gått ned i vekt, og det synes jeg er betryggende.

Men klart – en avslappende ferieuke har gjort meg godt. Ferie tror jeg vi alle har behov for med jevne mellomrom, uansett om det bare er en uke eller om det er fem i strekk.

Jeg skal jobbe to uker nå, (med Blink, mer om det i morgen😉 ) før jeg igjen tar ferie. Da skal vi til Nord-Norge, og det kommer jo til å bli enda bedre🙂

Nyt sommerdagene!

Finale

I morgen er det EM-finale. En kamp som setter punktum og avslutter en måned med deilig fotball, hard jobbing, mye glede og mye TV-seing. Det har vært helt nydelig. Jeg går inn i finalen med noenlunde overtenning, for dere som følger meg på snapchat kommer kanskje ikke det som noen overraskelse?🙂

For jeg fikk lov til å reise til Lyon for å se den første semifinalen på onsdag. Jeg og sjefen min Erik fløy ned kl 06 på morgenen, og tilbake dagen etter. Det var et døgn med mye logistikk og mye tid på tog og trikk og fly, men HERREGUD det var så verdt det! Jeg har aldri vært tilstede på et sånt mesterskap tidligere. Under EM for kvinner i Sverige i 2013 var jeg på plass, og det var stort det, altså, men trøkket på stadion kan man gange med 70 når det er snakk om Wales mot Portugal på Stade de Lyon.

En ting er trøkket og supporterne, en anna ting er å se fotball live. Jeg var jo klar over at Gareth Bale og Cristiano Ronaldo er gode spillere – de er tross alt nummer 1 og 2 på lista over tidenes dyreste fotballspillere… Men å se hvordan de jobber, hele tida, overalt på banen, det ser man mye bedre når man er på stadion enn når man ser på TV. Bale var med i alle spillets faser – han var nede for å ta imot igangsettinga fra keeper Hennessey. Like etter var han på høyrekant og la inn, neste gang var han på venstresida, for så å plassere seg som target man i boksen etterpå. Helt utrolig morsomt å se på. Og for å ikke snakke om tilslaget han har på ball! Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å treffe ballen på en sånn måte.

Så er det Ronaldo, da, som skal til finalen. Han har en helt utrolig fysikk. Jeg så på han da han scora 1-0-målet, for fram til da hadde Ashley Williams (kaptein på Wales og en skikkelig biff!) fulgt han, men på denne corneren var det en annen spiller som hadde ansvaret for Ronaldo. Og dere har sikkert sett bildene av han når han FLYR inn den scoringa? Det var så utrolig morsomt å se! I tillegg fikk vi jo sett alle fakter og færer den fyren har – han mener jo noe om ALT som skjer utpå banen… Ikke alltid like sjarmerende, det. Men herregud, mannen er sykt godt til å spille fotball – og da er det jo forsåvidt greit.

Ronaldo og Portugal mot HELE Frankrike i morgen. Sendinga starter 19.30 på NRK. Det blir Stort, dere.

lyon supp
Byen var full av rødkledde før kampen. Waliserne hadde på seg skjorter hvor det sto: Please dont take me home-tour :) 
lyon bru
Lyon er en nydelig by – anbefales om du er glad i shopping, god mat og god vin😉
lyon før kamp
Voldsom åpningsseremoni…
lyon kamp
Stort, ja! For en enkel fotballjente fra bygda kan det nesten ikke bli større. Telefonen fikk forøvrig kjørt seg, og det var forbudt å ta med lader inn på stadion, så det ble ikke så mange flere bilda enn det her :) 

Nå flytter vi!

Hei dere! Stikker bare innom for å si at alt er ok🙂 Jeg hadde jo ikke tenkt at det skulle gå så lang tid før jeg fikk skrevet noe her, men jeg har visst hatt nok å gjøre sånn ellers.

Tre kamper gjenstår av årets fotball-EM. Tre av 51. Jeg har gjort 22 fotballkamper de siste tre ukene. 22 kamper å forberede, 22 kamper å drømme om og å tenke på. Det har gått så fort og jeg sitter her og lurer på hvor tida har blitt av🙂 Bare finalen igjen for vår det nå!

En ting er sikkert – Islands innsats kommer jeg til å huske resten av livet. Andre lag og enkelte av kampene har allerede gått i glemmeboka. Hva skjedde med Tsjekkia? Og hvordan spilte egentlig Albania? Noen av sendingene har vært fantastisk morsomme, enkelte har vært tunge, andre har vært veldig lette. Som gårsdagens kvartfinale mellom Frankrike og Island – den sendinga var så godt planlagt at alt gikk på skinner. Tidligere i mesterskapet hadde vi en sending der kommunikasjonen mellom regi (de som styrer alt) og vi som satt i studio ikke virka. Da føltes det som om vi holdt på i blinde. Men det så jo helt fint ut for de som satt hjemme og så på🙂

Men i tillegg til å tenke på dette mesterskapet, har jeg fått gjort mye anna også! Jeg har hatt familien på besøk, jeg og forloveren min Karoline (og et helt entourage) har vært på flere brudekjoleprøvinger sammen, vi har vært på Bruce Springsteen-konsert (jeg elsker den mannen!) og vi har feira 40-årsdagen til ei god venninne. Så jeg har ikke vært helt ute av det sånn sosialt sett.

gjeng
Har dere sett finere gjeng??🙂 Dette er Elias, Norah og Ragna. Mine tanteunga som bor i Hammerfest, men som er mine bestevenna hver gang vi møtes <3 

I tillegg driver vi med pakking. I dag tar vi nemlig over den nye leiligheta på Fornebu❤ Jeg gleder meg så voldsomt til å komme ut dit, pakke ut og komme i orden. Få tingene på plass og få litt større plass å boltre seg på. Og ikke minst gleder jeg meg til alle tingene mine kan være framme, og ikke pakka ned i masse esker og poser og bager og kofferter! Det blir så fint!

sagene.jpg
Siste morgen med denne utsikta. Han som flytter inn her er heldig, han!
bruce
Bruce Springsteen. På Ullevaal. Sommerens beste opplevelse. Jeg begynte å skrike da han sang The River. Haha :) 

 

Det som betyr noe

I dag snakka jeg med storesøstra mi. Ho fikk brystkreft i fjor høst, den her uka hadde hun sin siste strålebehandling på sykehuset i Tromsø. Mange måneder med cellegift, sykdom, usikkerhet, bivirkninger, tårer, følelser, frykt, stråling og sykehusbesøk er unnagjort. Fremdeles gjenstår mange av disse tingene, men den knalltøffe behandlinga er ferdig.

Jeg er letta. Og jeg tror søstra mi er letta også, selv om hun sier det ikke helt har gått opp for henne enda. Det ser ut til å gå bra, det her. Det ser ut til at kreften er borte. At behandlinga har vært vellykket. Men nå kommer kontrollene. Usikkerheten rundt datoene hun skal på kontroll. Hva viser prøvene, er alt som det skal? Er kreften fremdeles borte?

Og ikke minst: Etter en sånn periode er man naturligvis tømt for krefter. Søstra mi har tre herlige barn. Barn som har krav på å fortsette sine liv selv om mammas er sterkt sykdomsredusert en periode. Sånne ting påvirker en familie. Ikke bare dem som er under samme tak. Også oss utenfor.

Den dagen søstra mi ble operert for brystkreft, før all cellegift og før all stråling, hadde jeg sending fra Trondhjem. Det var en cupsending. Rosenborg spilte. Jeg husker ikke engang mot hvem.Jeg husker at jeg tok notater underveis i kampen, men at jeg uten å være klar over det sa et annet navn på lufta. Jeg surra. Jeg var ikke tilstede i jobben min. Jeg var hos familien min i Tromsø. Det eneste jeg kunne gjøre var å lede sendinga på NRK1 med en rosa sløyfe på jakken. Det føltes som det eneste rette den dagen.

Samtalen med søstra mi i dag foregikk på facetime. Yngstegutten Sigurd på fem år kom inn i bildet og ville også snakke. Han spurte: Tante, har du banna på TV?? Jeg måtte innrømme at ja, det har jeg. – Men det var ikke meningen, du skjønner at Lise og Steinar og jeg hadde det så morsomt i studio, de lo og jeg lo og så kom det et artig banneord ut som ikke skulle komme på lufta. Men fordi en som bestemme lyden ikke klarte å skru av tidsnok. hørte mange det. – Men æ hørte det ikke, sa han Sigurd, og så lo han.

Han har jo tross alt hatt verre ting å tenke på det siste året. Og nå skal han snart til syden, og bade masse. Til høsten begynner han på skole, det er jo mye artigere å snakke om.

IMG_8939
Karoline, Gunn, Mamma og jeg. Dette var tre dager etter første cellegiftkur.